- Aftenposten; Gezim Mekuli: "Kosovos uavhengighet et faktum"

 - Dagsavisen; Gezim Mekuli: "Propaganda i Norge mot USA må stoppes"

 - Minoriteter i Kosova

Bergens Tidene     Åpent brev til utenriksminister Jan Petersen   Som mangeårig uavhengig journalist og som en albaner som av det serbiske regimet ble dømt til fem års fengsel (bare for å ha lest albansk litteratur og historie), retter jeg denne henvendelse til deg, Jan Petersen, for å henlede din oppmerksomhet på en rekke brennende problemer i Kosovo.     Bergens Tidende, 27.08.2004   Av Gezim Mekuli, student og albaner fra Kosovo       Den seneste tids begivenheter i Kosovo viser enda en gang den dype frustrasjonen hos albanerne i Kosovo, fordi der ennå ikke er funnet varige løsninger på det albanske spørsmål. Det albanske spørsmål er ikke et nytt problem. Det strekker seg helt tilbake til London-konferansen i 1912/13 hvor stormaktene besluttet å sønderlemme den albanske nasjon. Da Balkans grenser ble trukket den gang befant hovedparten av albanerne seg utenfor Albanias grenser, innlemmet i nabolandene uten selv å være dratt inn i beslutningsprosessen.   I det tidligere Jugoslavia bodde 3 millioner albanere, først og fremst i Kosovo og Makedonia. Det lyktes aldri å få samme rettigheter som Jugoslavias øvrige folk. Albanerne ble behandlet som et nasjonalt mindretall, på tross av at de utgjorde den tredje største befolkningsgruppen i landet. Mens både slovenere, bosniere, kroater, serbere og makedonere fikk sikret sine nasjonale særtrekk og rettigheter i egne republikker, fikk albanerne i Kosovo aldri en slik status. Tvert imot ble de gang på gang brutalt undertrykt og Kosovo utviklet seg til Jugoslavias fattigste område. Der er ingen tvil om at den manglende løsning på det albanske spørsmål var en viktig del av årsaken til Jugoslavias oppløsning. Da de forskjellige republikker løsrev seg fra Jugoslavia skjedde det blant annet på bakgrunn av folkeavstemninger, hvor folkegruppene uttrykte sine ønsker om å opprette en selvstendig stat. Også albanerne gjennomførte en slik folkeavstemning, som viste et nesten enstemmig krav om løsrivelse. Men det internasjonale samfunn avviste å akseptere albanernes ønske. Det fikk skjebnesvangre konsekvenser, som kulminerte med NATOs militære angrep på regjeringen i Serbia. Albanerne håpet at det nå endelig ville komme en varig løsning, i overensstemmelse med befolkningens ønsker. Men det skjedde ikke. Det er gått en årrekke siden krigen, men situasjonen er uforandret. Derfor er albanerne stadig mer kritiske til FNs tilstedeværelse og administrasjon i Kosovo (UNMIK).   FN-resolusjon 1244 har reelt sett gjort Kosovo til et fengsel for albanerne og serberne. Reelt er det skjedd en kantonisering av Kosovo. UNMIK har kontrollen over de albanskbebodde områder, mens de serbiske enklaver er utenfor UNMIKs kontroll. Det er en stadig mer utbredt holdning blant albanerne at heller ikke UNMIK behandler albanere og serbere likt. Albanerne føler at den historiske urettferdigheten fortsetter. Nylig uttalte den avgående leder for UNMIK, Harri Holkeri, at det nå i Kosovo høres et voksende krav om selvstendighet. Det er en absurd uttalelse. Albanerne har kjempet for sine nasjonale og sosiale rettigheter siden 1912, da den historiske urettferdighet startet. De seneste begivenheter i Kosovo viser tydelig at frustrasjonen vokser og spontant kan slå ut i lys lue, hvis albanerne føler seg grovt provosert. Ansvaret for de blodige sammenstøtene i Kosovo ble ensidig plassert hos albanerne på tross av at f.eks. talsmannen for KFOR, Jim Moran, åpent har erkjent at alle aktører, herunder KFOR, UNMIK og de politiske partier har et medansvar.   Jeg oppfordrer derfor Jan Petersen inntrengende om å nedsette en uavhengig kommisjon for å undersøke bakgrunnen for den siste tids tragiske begivenheter i Kosovo, som et forsøk på å stoppe voldsspiralen. Den albanske befolkningen i Kosovo ønsker å leve i fred med sine naboer. Albanerne har ingen interesse av å fordrive serberne eller andre fra Kosovo, men der et dyptfølt ønske om å sikre alle befolkningsgrupper like rettigheter. Det er den eneste måten å sikre varige og levedyktige løsninger, også for de hundretusener av albanere som lever i Serbia eller for de ca. 600.000 albanerne i Makedonia. Da FNs sikkerhetsråd behandlet spørsmålet om Kosovo 4. mai i år, i lys av den seneste tids uro, ble det enda en gang truffet beslutning om albanernes fremtid - uten at albanerne selv ble hørt. FN har stilt betingelser og vedtatt meget omfattende krav albanerne skal leve opp til, før det kan skje noe i prosessen omkring Kosovos fremtid. Virkeligheten har vist at det er en umulig vei å følge. Hvordan skal albanerne kunne gjøre Kosovo til noe nær et paradis på jorden, i en situasjon hvor de selv er fratatt grunnleggende rettigheter. Det helt avgjørende spørsmål for albanerne i Kosovo, som for de andre folkegrupper i det tidligere Jugoslavia, er retten til selv å bestemme sin egen skjebne og velge den kurs man ønsker å følge. Det er skapt altfor mye hat og allerede utgytt for mye blod. Begge deler er kilder til den store sorgen, som folket bærer i sitt hjerte. Det finnes ikke enkle løsninger om hjørnet, men FNs nåværende kurs er en blindgate, som uunngåelig vil ende med en ny katastrofe.   Jeg oppfordrer utenriksminister Petersen til å arbeide for en løsning i overensstemmelse med hva befolkningen i Kosovo ønsker. Albanerne i Kosovo er ikke et nasjonalt mindretall. Vi utgjør 95 prosent av befolkningen i Kosovo. Folket her har samme rett til å bestemme sin egen skjebne som de andre folkegruppene i det tidligere Jugoslavia. Det er den eneste måten det kan skapes en varig løsning på, hvor alle folkeslag i Kosovo kan leve fredelig sammen som likeverdige naboer.