Serbisk eller albansk? Serberne gjør historisk krav på Kosova fordi området var senter i et storserbisk rike under Stefan Dushan på 1300-tallet. Dushan kalte seg "keiser over serbere, grekere, bulgarere og albanere". I Peja led serberne et historisk nederlag for den tyrkiske hæren i 1389, noe som har avfødt en stor, serbisk heltediktning. Hele skalaen av serbiske politikere støtter seg i ulik grad på denne sjåvinismen, fra Milosevic (som i denne sammenhengen nærmest er for "moderat" å regne), via Vestens "demokratiske" håp og forfatteren og monarkisten Vuk Draskovic som er storserbisk fanatiker til den åpent fascistiske slakteren "Arkan", som har voldtekt og drap av andre ikke-serbere som favorittsyssel. Retorikken i den serbiske sjåvinismen i forhold til Kosova minner ikke så lite om Israels grunngiving for sitt krav på hele Palestina. Et viktig sentrum for den albanske nasjon (Prizren Liga) Kosova har spilt en betydningsfull rolle i albanernes historie. Ingen vet nøyaktig når området ble befolket, men det er forlengst sannsynliggjort at albanerne er etterkommere av oldtidens illyrere. Albansk er Europas eldste språk. Det albanske Priszren-forbundet ledet av Abdyl Frashëri ble dannet i 1878, samtidig med at keiser Bismarck ved en stormaktskongress i Berlin påtvang Russland og Tyrkia en fredsavtale som innebar nye grensedragninger på Balkan. Kosova-området var hele tida sentrum for den albanske motstanden mot tyrkerne, som til slutt resulterte i opprettelsen av Albania i 1912. Stormaktskonferansen i London i 1912 fastla de grensene som seinere ble gjeldende på Balkan. Dermed ble den nyoppretta albanske staten amputert fra første dag, bl.a. ved at den rike Kosova-sletta ble lagt inn under kongeriket Serbia. Felles frigjøringskamp mot fascismen Under den Annen Verdenskrig ble Albania okkupert av italienerne i 1939 og Jugoslavia av tyskerne i 1941. Titos partisaner og de albanske partisanene, ledet av Enver Hoxha, var enige om at de frigjorte områdene sjøl skulle bestemme sin framtid gjennom folkeavstemninger når fienden var drevet ut. Tito understreket sjøl, at enhver jugoslavisk folkegruppe skulle ha rett til sjølbestemmelse "inntil løsrivelse". Det nasjonale frigjøringsrådet i Kosova holdt et møte i Bujan i 1944 som konkretiserte dette kravet, men fikk en korreks fra Milovan Djilas som tvang dem til å revidere møtets vedtak når det gjaldt Kosovas framtidige status. Frigjøringskampen ble kraftig intensivert i månedene som fulgte. Da sjølve Albania var frigjort høsten 1944, ble flere avdelinger fra den albanske frigjøringshæren sendt over grensa til Kosova, for å hjelpe de jugoslaviske kampfellene med å drive tyskerne ut. Løfter som ble vekk Men Kosova-albanerne fikk aldri sin folkeavstemning. Allerede på det første offisielle møtet mellom Tito og Hoxha i 1946 forlangte Tito spørsmålet utsatt fordi det angivelig var "litt for ømfintlig for serberne". Først noen år seinere skjønte de albanske kommunistene at de jugoslaviske "kameratene" hadde holdt dem for narr. Siden har Kosova vært den mest underutvikla delen av hele Jugoslavia. Det har vært ført en beinhard nasjonal undertrykkingspolitikk, som også viser seg i økonomisk statistikk. Mens årsinntekten pr. innbygger i det fhv. Jugoslavia lå på 2300 dollar, har den i Kosova ligget på bare 800 dollar. Arbeidsløsheten har alltid vært tre ganger høyere i Kosova enn i Jugoslavia under ett. Den politiske isfronten som hersket mellom Titos Jugoslavia og det sosialistiske Albania i perioden etter 1947-48, da titoistene forsøkte å underlegge seg Albania som sin "sjuende republikk" og Jugoslavia ble ekskludert fra Kominform, forsterket den bevisste politikken for økonomisk underutvikling og nasjonal undertrykking av Kosova-albanerne. Motstanden blusser opp Etter mange år i elendighet, fikk 60-tallets studentopprør også sine forgreininger til universiteter og læresteder i Prishtina. Protestene og demonstrasjonene var medvirkende til at Jugoslavia i 1974 fikk en ny forfatning, der Kosova endelig fikk status som autonom provins med egne representanter i forbundsrepublikkens organer (det samme skjedd med Vojvodina og den ungarske minoriteten der). Dette var den klart beste perioden i Kosovas turbulente periode, sjøl om de nasjonale rettighetene enda ikke var fullt ut anerkjent. Våren 1981 kom det til nye, store demonstrasjoner. Uroen startet igjen på universitet i Prishtina, og kravene var i utgangspunktet for bedring av den sosiale velferden. Etterhvert utviklet protestene seg til politiske krav om Kosova som egen republikk. Protesten ble slått brutalt ned av hæren og politiet, og unntakstilstand ble erklært. Opp mot 300 mennesker døde i opprøret. Prosesser mot aktive albanere for "nasjonalisme" foregikk i mange år etterpå. Innpå en halv million av de snaut 2 millioner albanere ble i ettertid utsatt for forskjellige former for forfølgelser og represalier. I 1989 kom det til et nytt opprør, som resulterte i ny nedslakting