Propaganda i Norge mot USA må stoppes
Av Gëzim Mekuli, Oslo
Jeg er albaner fra Kosova og er student ved institutt for Film, Media og kommunikasjon i Oslo. Jeg heter Gezim Mekuli og siden 2000 har jeg bodd her i landet. Årsaken til at jeg skrever denne artikkelen er ikke at jeg vil beskrive mine (positive) opplevelser i Norge, men helt noen annet.
I det siste har jeg lest mange artikler, kommentarer og bøker om USA og NATOs politikk. USA og NATO har høstet betydelig kritikk for invasjonen i Irak og Afghanistan . I tillegg kommer også Kosovokonflikten. . . I sammenheng med dette må jeg innrømme at jeg føler meg provosert og at jeg opplever en stor indre uro.
Hvorfor sier jeg dette?
I dag er det massevis av artikler og analyser som fordømmer USAs politikk. I de norske mediene hersker det en uforklarlig antiamerikansk politisk kampanje! Da jeg leste boka "Krigens Retorikk" av Elisabeth Eide ble jeg skuffet og fortvilet. Forfatteren Elizabeth Eide kritiserer og fordømmer den amerikanske intervensjonen i Afghanistan, Irak og indirekte i Kosova.
Jeg har aldri vært i Afghanistan eller i Irak, men jeg som en europeer har selv opplevd det serbiske regimet. Det var NATO med ledelse av USA som reddet mitt liv og skapte fred i denne delen av Europa, nemlig i Kosovo, Kroatia, Bosnia og Hercegovina og ikke minst i Serbia. Å skape fred er tidkrevende. Samfunn blir ikke demokratiske og liberale over natten. Vi må vise tålmodighet.
Enkelte media og regjeringer driver Propaganda og sier at NATOs aksjoner har skapt flyktningestrømmer i Albania og Makedonia. Denne typen propaganda er veldig farlig og antihistorisk. Det var de serbiske styrkene som i løpet av 3 timer rensket byen min Peja (90.000 innbyggere). Det var de serbiske organiserte styrkene som drepte mange av mine venner, slektninger og kjente, deriblant mannen til søstera mi som levende ble brent i flammer. Og disse tragiske og umenneskelige episodene har min far, mor og de tre barna til søstera mi opplevd og sett med sine egne øyne!
Det serbiske regimet brukte terror, massakrer og brenning av landsbyer å fordrive den albanske befolkningen, etter å ha utøvd et apartheidregime over 85-90% av befolkningen i Kosovo i ti år. I denne sammenheng spør jeg: Hvor var da politikerne i Europa? Hvorfor grep de ikke inn for å stanse det serbiske genosid mot albanerne? I 10 ar svarte den albanske befolkningen med sivil ulydighet, fredelige demonstrasjoner og politisk opposisjon. Albansk politikk i Kosovohadde tragiske informasjoner og eksempler hva som hadde skjedd i tidligere Jugoslavia: Bosnia og Hercegovina (nesten 230.000 drepte) og Kroatia ( nesten 50.000 drepte). Og de fleste europeiske politikere holdt (tomme) taler og prøvde bare å skape mediaoppmerksomhet ved å lansere resolusjoner, mens det serbiske militære regime støttet av serbiske intellektuelle slaktet på Balkan. Albansk befolkning og deres diplomati vet at uten USAs politikk og militære intervensjon, hadde menneskers tap blitt enda høyere.
Demokratiske politiske systemer (som USA/NATO) grep inn i Kosovo p.g.a. terroren. Det Serbiske regimet reagerte voldsomt og gjennomførte en stor militær og politisk anti-albanskampanje. De drev også en velorganisert massetransport av albanere for å tømme Kosova for albanerne. De utøvde vold, brant og plyndret. 80% av bygningene og infrastrukturen brant ned. I dag vet vi ikke hvor 900 albanerne er! Mange av dem ble drept og etterpå transportert til Serbia for å bli begravd. De ville hemmeliggjøre genosiden! I sist (03.09.03) uke ble de siste 40 sivile albanere brakt fra Serbia (Batajnica, en by ner Beograd) til Kosova...
Demokratiske politiske systemer i verden og albansk befolkning i Kosova vet at NATOs bombing av Milosevics apparat og kommunistiske infrastruktur, gjør at serbiske regime kapitulerte. Men at srebrene kapitulerte, skyldes ikke at det fantes (og fremdeles i dag ikke finnes) demokratisk bevegelse mot det regime gjorde mot Kosova-albanerne. Det serbiske militære regime ble i stedet tvunget til å gi seg, fordi dagliglivet ble også vanskelig for serberne selv!
De fordrevne albanere har fått vende tilbake til sine hjem. Kosovaren lever i en tryggere samfunn, institusjoner er bygd med hjelp av det vestlige samfunnet. Norsk bidrag til å gjennombyge infrastruktur og politikk i Kosova er av et stor betydning. Kosova har sitt Regjering, President og Stortinget, hvor alle minoriteter deltar aktivt i de politiske prosesser. At dette har skjedd, er et historisk framskritt av stor betydning for det nye demokratiske politiske systemet i Kosova. Og dette skuldes hovedsakelig USA og NATO.
Til tross at de store framskrittet er det tilfeller at albanerne hevner seg og serbiske minoriteten (som i dag blir instrumentalisert fra Belgrad) ble angrepsmal, noe jeg som en albaner selvsagt beklager sterkt. Albanske nasjonalister ønsker å skape en atmosfære av frykt som gjør at den serbiske minderheten forlater Kosova. Men tentativ å sidestille de hevnaksjonene i etter krigstid, og det serbiske regimet sin fascistisk oppførsel siden 1989, er fullstendig urimelig og ulogisk, både på grunn av omfang, varighet og ikke minst rekkefølgen av begivenhetene. Det forundrer meg hvordan noen serbiske "intellektuelle" og politikerne fra EU kan se bort fra at de "noen" overgreper kommer etter de foregående og mye større serbiske systematiske gjensydde og apartheid. De ser bort fra årsak- virkning!?
Ansvaret syns jeg ligger i all hovedsak hos det serbiske intellektuelle som ikke tidlig nok distanserte og ikke distanserer seg fra et fascistisk ideologi, for den prosess de satte i gang mot albanerne i Kosova.
Motstanderne av USAs politikk ble direkte eller indirekte Bil Ladens, Milosevics og Sadams rimeligste støtter og forbundsfeller. Jeg selv som har opplevd det verste regime på Balkan beklager dette sterkt! Har vi glemt at mange tyske sivile ble drept under USAs bombing for a fjerne Adolf Hitler. Hadde Hitler blitt værende ved makten kunne det vært enda verre, ikke bare for tyske sivilister men for menneskeheten generelt.
